Om Tibetansk spaniel - historikk og bakgrunn

HISTORIKK

Tibetansk spaniel stammer opprinnelig fra fjellene i Tibet. Der lå de på klostermuren og varslet dersom det skulle komme noen besøkende. Dette karaktertrekket ser man i dag også - får de sitte i vindusposten og holde utkikk, så er det topp!

De ble også brukt til å holde munkene varme i det kalde Tibet, og fortsatt i dag kan en skryte av deres spesielle evne til å være sengevarmere. De kjenner stor trygghet når de kan få sove ved siden av sin eier.

Tibben er i slekt med Lhasa Apso, Tibetansk terrier og Shih Tzu, men hvem som egentlig er den opprinnelige tempelhunden, hersker det mye tvil om. Navnet Tibetansk spaniel er egentlig misvisende, de er ikke en spanieltype, men fikk navnet etter den rasen i Europa de lignet mest på. 

Det "rette" navnet på en tibbe er vel egentlig Jemtse Apso (Apso=den pelsrike).

Tibbene ble ikke solgt, men gjerne gitt som gave til høytstående mennesker. Da Lady Wakefield var i India, fikk hun en tispe av Maharajah, Sir Pratap Singh of Nabba, kalt Mughiwuli. Hun var datter av Duma. Mughiwuli ble igjen paret med Tashi, en hannhund fra Tashigongklosteret i de vestlige deler av Tibet. De fikk tre valper, Potala, Lama og Garpon. I 1946 kom disse til England. Året etter skaffet Maharajahen dem en tispe til, Dolma. Hun kom fra et kloster i det østlige Tibet kalt Phari Dzong. Hennes valper med Lama, sønn av Mughiwuli og Tashi, danner grunnlaget for rasen i den vestlige verden. Våre hunder kan føres tilbake til disse første tibbene, i likhet med de fleste av dagens tibber. Som eksempel vil vi bruke Lyngtunets Electra "Shakira".

Fra Electra til Dolma

GENERELT

Tibben er en frisk og sunn rase, og kan holde seg frisk og aktiv opp til 15-16 års alderen. Det eneste tegnet på at hunden begynner å komme til sjels år og alder, er at han blir litt gråere rundt snuten. Rasen kan være sta, og av og til drive sin eier fra vettet med sine mange påfunn.

Kattenaturen i dem gjør tibben til en svært selvstendig rase, men til tross for dette elsker tibben å være sammen med mennesket sitt.

Rasen elsker å gå turer i skog og mark, og den følger sin eier hvor enn han/hun går, men er også fornøyd med å ligge ved føttene til sin eier (evt. i sofaen ved siden av) og bare slappe av.

Pga kattenaturen kan man aldri vente 100 prosent lydighet - har de satt seg noe i hodet er det omtrent umulig å få dem til å adlyde. En tibbe kan nekte å komme helt bort hvis man kaller på den, den vil kanskje stoppe et lite stykke fra. I stedet for å lokke og lokke, får man rett og slett gå bort å hente hunden!

En tibbe vil aldri finne seg til rette i å bli kennelhund. Den er av natur en rase som trives best i menneskelig selskap. Hannhundene er veldig ofte en familiehund, mens tispene trolig har større tilpasningsvansker og er mer kattaktige - de kan gi og holde tilbake sin hengivenhet som det passer dem

Til tross for at tibetansk spaniel har vaktinstinkt og varsler dersom det kommer besøk, vil det ikke si at den er noen gneldrehund. Tibben er en stor hund i liten kropp!